S/Y Romar forlot Oslo 1 mai 2017 og satte kurs vestover i kjølvannet til vikingene. Seilasen fulgte kysten og passerte Norges sydligste punkt Lindesnes. Videre bar det vest og nord til Tananger, Haugesund og Bergen. Alle tre byene har vært og er sentrale byer I Norges kontakt med øyene I vest. Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike i slaget i Hafrsfjord i 872, like utenfor Tananger. Harald Hår fagre bodde i Haugesund og nasjonalmonumentet Haraldshaugen ligger i gåavstand fra Haugesund’s sentrum. Haraldshaugen er den offisielle gravplassen til Harald Hårfagre, men om Harald Hårfagre virkelig ble begravd her er omstridt. Bergen, den norske Hansa-byen, er og har vært et senter for handel og sjøfart i Nordsjøområdet.
Vi glemmer lett at før Bergensbanen ble bygd rundt 1900 var reisetiden mellom Vestlandet og Skottland og England med båt mye kortere enn til Oslo og Østlandet. Sjøtransport var dessuten eneste reelle alternativ for store og tunge laster over lange distanser. Beboerne langs kysten har derfor seilt Nordsjøen i uminnelige tider.
14. Mai kl. 05:30 forlot vi havnen på Fedje og satte kursen rett vest. Straks vi var ute av havnebassenget ble seilene satt og motoren stoppet. Nå skulle vinden ta oss over Nordsjøen til øya Unst på Shetland. Laber bris til frisk bris ga utmerkete seilforhold for en som fortsatt måtte betegnes som skårunge. Avstanden fra Fedje til Unst er cirka 180 nautiske mil og ambisjonen var å krysse Nordsjøen på under 40 timer. Ingen skal påstå at Nordsjøen i dag er åpent farvann slik den engang var. Vi fikk snart erfare at Nordsjøen er bebodd. Oljeplattformene ligger tett, og vi ble jevnlig påminnet over VHF radio om at vårt nærvær var uønsket. Hold dere langt unna var beskjeden!
Jeg hadde opprinnelig planlagt å la båten reke mens jeg sov. At det ikke var en bekvem løsning fikk jeg snart erfare. Uten framdrift rullet Romar i alle retninger og det var umulig å sove. Løsningen ble å gå med liten seilføring, sove en time og så opp for å inspisere. Dette var en løsning som jeg etterhvert benyttet på alle havkryssinger. Så bra gikk det at vi allerede etter 35 timer kunne fortøye i havnen i Baltasound, like sør for Haroldswick. Haroldswich var der hvor Harald Hårfagre gikk i land med sin flåte i år 875.
På slutten av 800-tallet endret vikingene fokus fra plyndring til kolonialisering (landnåm). Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike rømte mange av motstanderne og bosatte seg på Hjaltland (Shetland) og Orknøyene. Derfra drev de plyndringstokt, også mot Norge. Harald Hårfagre dro derfor med en flåte over til Haroldswich på øya Unst på Shetland. Derfra tok han kontroll med Shetland og Orknøyene. Haroldswich er en relativt beskyttet vik med lang sandstrand. Den egnet seg derfor utmerket for å dra vikingenes langskip opp i fjæra. Kysten på Shetland er ellers preget av mange klipper og stein med relativt få naturlige havner. Ett av de best bevarte langhusene på Shetland finner vi på Hamar, noen 100 meter fra Baltasound sentrum. Med støtte fra EU er der også satt opp en replika av et Langhus og et vikingskip i Haroldswick.
Romar seilte inn mot Haroldswick i frisk bris og gråvær. Der er ingen havneanlegg i Haroldswick vi gikk derfor inn til nærmeste havn i Baltasound. Havnen har relativt dårlig beskyttelse for vestlig vind. Vi fikk plass på enden av piren og fikk en urolig natt. Hjelpsomme shetlendere sørget for at vi fikk reparert noen småskader og lagd ny luke til copiten. Den originale falt på sjøen på Fedje. Generøsitet, smil og hjelpsomhet ble oss rikelig tildelt på alle øyene i vest.
Romar forlot Baltasound på morgenen 16. mai med kurs for øya Mainland. Skipshund Mira hadde fortsatt ikke lært. Hun hoppet straks bryggen i Lerwick var innen rekkevidde uten å huske rekkeviren. Det endte med en ny svømmetur. Jeg hadde knapt fått berget Mira ombord og fortøyd før vi ble bordet av en delegasjon fra andre norske seilbåter. For noen var det blitt en tradisjon å seile over til Lerwick for 17. mai. Jeg ble fortalt at det var «obligatorisk» frammøte i 17endemaitog og til minneseremoni for «The Shetland bus» i Scalloway. Shetlandbussene var betegnelsen på små norske fiskeskøyter som trafikkerte Nordsjøen under andre verdenskrig. Små skøyter uten kommunikasjonsutstyr og med kompass som eneste navigasjonsutstyr snek seg ut fra Norskekysten i mørke og dårlig vær og seilte over til Shetland på oppdrag for den norske motstandsbevegelsen. Museet i Scalloway har stor oppmerksomhet rettet mot denne trafikken og i sentrum står et flott minnesmerke over modige og svært dyktige norske sjøfolk.
Helt sør på øya ligger det arkeologiske stedet Jarlshof. Stedet inkluderer rester av en smie fra bronsealderen, hus fra jernalderen, hus fra pikterne, langhus fra vikingtiden og en gård fra middelalderen. Jarlshof er unikt, og et ”must” for historieinteresserte på Shetlandstur.
Seilasen fortsatte ned langs østkysten av Mainland, forbi sydspissen og fyret på Sumburgh head og satte kursen mot Fair isle (Frjóey), ei lita øy mellom Shetland og Orkenøyene. Vi hadde oppholdsvær og lett bris på seilasen sørover, men det skyet til og vinden økte i styrke da vi nærmet oss øya. Nord-havna har relativt god beskyttelse, men når sjøen blir grov, merkes suget inne i havna godt. Det ble ei urolig natt med mye bevegelse. Øya er lita, du går fra nord til sør på under en time. Her bor 60-70 personer og langt, langt flere havhester og sauer. Likt små vestlandssamfunn har øya butikk, kirke og bedehus. Kirken kalles ”kirk” og indikerer nordiske røtter. Skipperen på lokalbåten ”Good Shepard” snakker flytende harding og fortalte att dattera jobbet på Hardanger Fartøyvernsenter Han selv bygde trebåter og hadde bodd i Hardanger. Tidligere var fiske en viktig næring på øya. Større, motoriserte fiskebåter kombinert med dårlige havneforhold har gjort øya
uegnet for kommersielt fiske. Lokalbåten ”Good Shepard” blir dradd på land når det blåser opp. Dag Lindebjerg besøkte også øya i NRK sin serie om Vesterhavsøyene med galeasen Lojal.
Regnet høljet ned. Ned var kanskje feil ord? Det kom, som ofte på Vestlandet, horisontalt. Værvarslet lovet lettere vær og mindre vind, så vi kastet loss og satte kursen mot Kirkwall på Orknøyene. Kirkwall er nok et navn med norske røtter – det betyr «kirkeviken». Etter et kort stopp for proviantering og fylling av dieseltanken ble kursen satt mot Færøyene, en distanse på 230 nautiske mil. Vi hadde god bør og seilasen opp til Færøyene gikk uten problem.
Skipshunden Mira hadde virkelig lært seg livet som skipshund. Hun hadde funnet ut at leideren opp på dekk skulle tas i to raske hopp uten stopp og at det var tillatt å gjøre fra seg på dekk. Når sjøgangen ble for røff ble skipperkøya valgt, og når det ble servert mat demonstrerte hun at også hunder kan sette sjøbein.
Vi fikk oss en lærepenge! På norskekysten tenker jeg sjelden på strøm. Visst nok kan du miste eller vinne opp mot et par knop her og der, men fram kommer du. Det gjør du ikke med en saktegående seilbåt på Færøyene. Tvers av Sandøy sa det bom stopp og det for full maskin. Litt sideveis bar det her og der, men fire timer senere var vi like langt fra Tórshavn. Motvind og stampesjø over Skopunarfjørður forsinket oss ytterligere. Først godt over midnatt kom vi inn til småbåthavna i Vestaravág, i sentrum av Tórshavn. Heldigvis for oss var politiet på vakt. Igjen ble vi møtt med hjelpsomhet og smil. De tok trosser og hjalp til med fortøyning før hundepass og skipspapirer ble sjekket. Den flotte gjestehavna midt i Tórshavn sentrum ga oss rask tilknytning til landstrøm og varme. Kun Mira, knurret litt misfornøyd. Utenlandske hunder får ikke lov til å gå i land på Færøyene, ikke en gang opp på flytebrygga.
Islandske tunger hevder at Frøyværingene stammer fra sjøsyke nordmenn som ikke greide seilasen over til Island. De første som bosatte seg på Færøyene var eremittiske irske munker i år 625. Rundt år 800 kom nordiske bosettere. Allerede i 1907 ble det holdt folkeavstemming på Færøyene der også kvinner hadde stemmerett. Som resultat av denne avstemmingen ble det innført forbud mot salg av alkohol på øyene, et forbud som først ble opphevet i 1992.
Været klarnet opp og vi fikk noen flotte dager i Tórshavn mens vi ventet på Marius. Dagene ble brukt til å trekke nett på rekkevirene og til å telle vannlekkasje på varmeanlegget. Det siste skulle vise seg å bli et ubehagelig problem og tilbakevendende problem. Marius skulle være med på seilasen opp til Reykjavik. Han hadde gjort hjemmeleksen grundig og googlet severdigheter på Færøyene. Vi seilte nordover Skopunarfjørður og sørvest for øya Vágar og opp til Tindhólmur og Drangarnir. Her ble dronen DJI Mavic prøvd for første gang. Det var enkelt å få den i lufta, langt vanskeligere var det å lande på en liten seilbåt i bevegelse. Det ble heldigvis bare nesten havari og forslåtte fingre fra dronepropellene, men bildene ble gode.
Igjen fikk vi erfare de lunefulle strømmene på Færøyene. En vegg av strømskavl møtte oss rett utenfor Mykines. Det stod på en liten halvtime så var det havblikk igjen.
Kursen ble satt til Höfn på østkysten av Island. Flotte forhold på havet – kanskje litt for flotte for seilbåt. I perioder var det nesten vindstille. Tidsfordrivet var da å nyte synet av luftakrobatene – havsulene og havhestene. Spesielt fuglehunden Mira fulgte havhesten med blikket og et inderlig håp om at de skulle lande på dekk. En kom da også på dekk. Den hadde vist litt for stor interesse for dorgen vi hadde hengende bak og tullet vingen inn i linen. Mira ble låst inne under dekk, Marius holdt nebbet i lås mens jeg gjorde den fri fra snøret. Havhesten viste liten takknemmelighet for hjelpen og Mira var frustrert for at hun ikke hadde fått ristet livet av havhesten.
Østkysten av Island i sikte og vinden tiltar i styrke og regnet pisker. Det er surt å stå til rors, skikkelig kaldt er det på hendene. De vanntette hanskene er ikke vanntette i denne type vær, heller ikke seildressen. Havnen i Höfn skal være den tredje verste havnen på Island å seile inn. Først må du gjennom et trangt sund med brott på begge sider. Deretter følger et par nautiske mil med grunne farvann uten tydelige landemerker og en relativt trang kanal som leder inn til havna. Leia godt merket med overrett-merker, men de er ikke spesielt godt synlige i overskyet vær og når tåka henger ned i mastetoppen. Da er heldigvis en god kartplotter og ekkolodd godt å ha. Vi fikk fortøyd i småbåthavnen og like etter troppet politi og tollvesen ombord. På Island skiller de ikke mellom cruise skip og seilbåter – den sammen tykke bunken med papir må fylles ut. Ja, så var det skipshunden. To alternativ ble gitt, enten ombord eller krematoriet. Hagle og rifle var langt enklere. De ble påsatt plombering med beskjed at den ikke skulle fjernes mens vi var på Island. Utpå ettermiddagen stilnet vinden av og vi seilte ut til surfestranden på Stokksnes for å filme og ta bilder.
Utpå natta blåste det virkelig opp, og vinden presset oss opp mot flytebrygga. Vi greide ikke å presse båten ut fra brygga nok til å få flere fendere ut. Heldigvis fikk vi hjelp og fikk også lånt et par store blåser. Det berget oss fra skade på skroget.
Vi seilte videre vestover mot Vestmannaeyjar. Godt vær og god bør. Havna på Vestmannaeyjar skal være den nest verste å seile inn i på Island, kun Grindavik skal være verre. I motsetning til Höfn er det trangt sund omgitt av stupbratte fjell som gjør innseilingen skremmende. Jeg var redde for at sauene som beitet oppe på platået skulle falle ned og ende på dekk. Heroisk innsats fra brannvesenet på Vestmannaeyjar hindret lava fra Eldfell-utbruddet å stenge innløpet til havna. Det berget i realiteten et av de største fiskeværene på Island. Fortsatt, mer enn 40 år etter vulkanutbruddet i 1973 er Eldfell stort sett en steinørken og der det finnes vegetasjon er det lupiner som dominerer.
Rundt 5 nautiske mil nord-vest for Vestmannaeyjar ligger fyret þrídrangar (tre pilarer), bygd på en klippe ute i havet. Det må ha vært en utrolig bragd å bygge dette fyret i 1939. Uten helikopter er det nesten umulig å komme opp til fyret også i dag. Seilasen mot Reykjavik gikk inn i mønsteret med gode seilforhold i på åpent hav og vanskelige når land kommer i sikte. Vi hadde god bør til vi rundet Garður fyr og fikk vinden rett imot. Det ble stamping for motor noen timer før vi kom inn til Reykjavik. Her fikk vi kaiplass i sentrum og rett nedenfor det flotte konserthuset Harpan. Marius mønstret av her i Reykjavik og vi ble derfor liggende her noen dager for å vente på hans flyavgang. Tiden ble benyttet til sightseeing til Islands kjente turistattraksjoner som Þingvellir, Gullfoss, Geysir, Skógafoss og Seljalandsfoss og bad i varme kilder for fjerning av gammel skipslukt og svette.
Island er ei ung øy, både geologisk og befolkningsmessig. Det sies at irske munker skal ha bodd på før nordmenn kom på 800tallet. Først ved at de seilte seg vill på overfart til Shetland og Orknøyene. Den første permanente bosetningen ble ifølge Landnåmaboka opprettet av Ingolf Arnarsson ved Reykjavíki 874. Deretter fulgte flere nordmenn. For eksempel er indikasjoner på at den siste høvdingen på Borg var Olav Tvennunbrunni. Den siste høvdingen på Borg i Lofoten, dro med hele sin familie til Island på 900-tallet.
Islands parlament Alltinget ble grunnlagt i 930 på Þingvellir, ca. 45 km øst for dagens Reykjavík. Alltinget er dermed verdens eldste fungerende parlament.
