Jeg har vært fornuftig – nesten alltid. Jeg tok lang utdannelse, søkte gode jobber og jeg sparte til bil, hus, hytte, naust. Selvsagt røyker jeg ikke og det går lang tid mellom hver gang jeg tar en dram! Tror jeg er god far til tre voksne sønner og en kjærlig bestefar til mine to barnebarn. Kredittvurderingene som daler ned i postkassa hver gang jeg bytter mobilabonnement sier det meste – traust og risikofri. Men, når alderen har passert 67 og forpliktelsene er borte må det endelig være lov til å ta litt risiko, være ufornuftig og realisere ville drømmer.
For bak fasaden har der alltid ligget en drøm. En drøm om å kaste loss og seile alene mot vest og nord. Til å følge i vikingenes kjølvann og seile videre mot nord til åpent hav ispedd formasjoner av skinnende hvit is. Til en ensomhet der du må stole helt og fullt på deg selv og der absolutt ingen har noen som helst forventninger til deg. Der du selv bestemmer om når og hvor du skal seile. Eller best av alt – du bestemmer selv når du bare skal drive for vær og vind.
Drømmen har opp gjennom årene brutt overflaten nå og da. Som da jeg bygde en 42fots motorseiler i ferrosement. Et prosjekt jeg ikke ante omfanget av da jeg gikk i gang, men som ble drevet fram av drømmen om vest og nord og det åpne hav. Båtprosjektet tok år og ble nesten fullført. «Æsvik» fikk mast, motor og ratt – men aldri seil. Første sommer gikk «Æsvik» nord til min barndomsbygd Æsvik og neste sommer sør og øst til Oslo. Begge årene med en sjøsyk og sur kone som definitivt ikke aksepterte ektefellens tiltatte rolle som kaptein på egen skute. Kanskje skulle jeg allerede ha tatt faresignalene da en venn kom med en artikkel om en selvbygd båt som bar navnet «Konadro». I løpet av byggeperioden hadde tre koner dratt sin kos, og kun gitt inspirasjon til båtens navn «kona dro». Ja, kona dro, men først etter at ferrosementseileren var solgt og drømmen gått til bunns med tunge lodd av ansvar og forpliktelser på jobb og privat.
Hvor har drømmene sin rot – på den kysten som ga Elias Blix inspirasjon til å skrive ”Barndomsminner fra Nordland” (Å eg veit meg eit land). Jeg voks opp i en familie der min far var fisker og der også alle andre menn i familien hadde sin jobb knyttet til havet. Her fikk guttene robåt når andre fikk sykkel, og der bruk av motorbåt kun var begrenset av styrke nok til å starte motoren. Våre lekeplasser var båtene, fjæra og notloftene. Vi lærte respekt for havet og vi fikk oppleve det skjønne i stille og det majestetiske i storm.
Dragningen mot havet har altså alltid vært der. Rett nok har den svingt i intensitet. Arbeid og forpliktelser har hatt en uendelig horisont og lengre ekspedisjoner har tilsynelatende vært umulig. Men nå skulle det altså seiles, og det skulle seiles langt nord og vest. Dit vikingene dro for over 1000 år siden.
Seiling var en ny utfordring. Jeg ble møtt med hoderisting da jeg fortalte om mine planer og samtidig erkjente at jeg praktisk talt ikke hadde seilt tidligere. Jo, jeg hadde leid en og annen jolle på badestrender under sydenferier, men det var det. Nå ble ikke manglende seilerfaring et problem. Eller rettere sagt, det ble et raskt i forbigående problem.
Første utfordring ble å kjøpe en egnet båt. En kort ringerunde til forsikringsselskapene ga meg bekreftelse på hva jeg trodde. De var absolutt ikke på jakt etter kunder som ønsket å seile langt mot nord og med kun ei bikkje som mannskap. Altså båten kunne ikke koste mer enn jeg hadde råd til å tape. Valget falt på en 11 år gammel, 38 fots, fransk glassfiberbåt av merket Harmony. Den virket robust og var godt vedlikeholdt. Jeg brukte vinter og vår på å utruste båten med godt sikkerhetsutstyr og varmeapparat. 29. April 2017 ble min S/Y Romar sjøsatt fra Lindøya og flyttet ut til KNS sin småbåthavn ved Dronningen i Oslo. Jeg var blitt seilbåteier og klar for langtur.
Barnebarna Philip og Linus ønsket meg lykke på reisen ettermiddagen 1 mai. Jeg kastet loss og passerte det skinnende hvite Kongeskipet Norge på vei ut havna. I strålende sol og havblikk bar turen sørover Oslofjorden mot Drøbakk. Skipshunden Mira (Strihåret vorsteh) hadde nok ingen formening om at dette skulle være hennes domene de neste fem måneder. I skymringen fortøyde vi i Oscarborg gjestehavn på vestsiden av Kaholmene i Drøbakksundet.
I svak nordlig vind fortsatte vi sørover Oslofjorden for det meste med motor. Jeg benyttet anledningene til å gjøre meg kjent med riggen. Jeg satte seil, revet seil og berget seil, og brukte tiden til å trene og forberede det jeg visste ville komme. Her hadde jeg virkelig hellet med meg. Været var fantastisk de neste fem dagene. Vi drillet og øvde i solskinn og godvær og nettene tilbrakte vi i land. Vi besøkte Stavern, Arendal, Farsund, Tananger og Haugesund, og ansiktsfargen hadde skiftet fra rosa til brun. Mira begynte også å finne seg til rette. Hun lå på dekk og nøt godværet og om natta inntok hun fotenden på skipperkøya. I iveren etter å komme på land endte hun rett nok tre ganger i sjøen. En meter fra brygga tok hun sats for å hoppe, ryggen møtte rekkeviren og hun endte i sjøen mellom brygga og båten. Heldigvis er vorsteh hunder gode svømmere. Hun tok en æresrunde slik jeg fikk festet fortøyningene før jeg kunne dra henne opp på brygga.
Vi kastet loss fra Haugesund med kurs for hjemmehavnen Bergen. Lett bris over Sletta, men over Bømlafjorden begynte det å blåse friskt. Tydeligvis ønsket værgudene å gi meg en god eksamen før seilasen over Nordsjøen. Planla egentlig å gå opp Stokksundet vest for Stord, men siden vinden kom rett fra nord, valgte jeg å seile nordøstover mot Langenuen øst for Stord. Utover dagen tiltok vinden og etterhvert blåste det stiv kuling rett imot. Det ble også grov sjø. Det som skulle bli en parade inn mot Bergen ble et kaldt slit. Godt over midnatt fant vi havn på Hjellestad utenfor Bergen. Etter en dag på Hjellestad flyttet vi over til Blomstertorget i Bergen. Siste rest av utrustning ble tatt ombord og vi låste av hus og bil for de neste 5 måneder.
Bergens stolthet Statsråd Lehmkuhl eskorterte oss ut av Bergen havn. I ærlighetens navn må jeg innrømme at det ikke var planlagt, kun en ren tilfeldighet. Statsråden er imidlertid et flott skue, spesielt når du ser seilskuta fra sjøsiden. Vi gikk for motor nordover Hjeltefjorden med kurs for Fedje. Fedje, kanskje mest kjent for kvikksølvlasten til det tyske ubåtvraket (U 864) fra andre verdenskrig som ligger like vest for øya, er et idyllisk kystsamfunn. Et godt sted å leve er det også. Kommunen vant Forbrukerrådets kommunetest i 2016. Kommunen har like over 500 innbyggere, men som de fleste små kystsamfunn på Vestlandet, har bygda en kirke og ett bedehus. God gjestehavn med alle fasiliteter har de også. Der sov vi godt.
Fortsetter ca 1 desember
