S/Y Romar forlot Oslo 1 mai 2017 og satte kurs vestover i kjølvannet til vikingene. Seilasen fulgte kysten og passerte Norges sydligste punkt Lindesnes. Videre bar det vest og nord til Tananger, Haugesund og Bergen. Alle tre byene har vært og er sentrale byer I Norges kontakt med øyene I vest. Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike i slaget i Hafrsfjord i 872, like utenfor Tananger. Harald Hår fagre bodde i Haugesund og nasjonalmonumentet Haraldshaugen ligger i gåavstand fra Haugesund’s sentrum. Haraldshaugen er den offisielle gravplassen til Harald Hårfagre, men om Harald Hårfagre virkelig ble begravd her er omstridt. Bergen, den norske Hansa-byen, er og har vært et senter for handel og sjøfart i Nordsjøområdet. S/Y Romar har nå forlatt Reykjavik på Island og satt kurs for Grønland.
Hauksbókm (Landnáma sagaer) beskriver hvordan en skal seile fra Norge vestover til Grønland. En skal holde nord for Hjaltland (Shetland) slik at en så vidt skimter land i godt vær og sør for Færøyene slik at en kun ser halve klippene over horisonten. En skal ikke se land på Island, men kun observere landbundne sjøfugl. På Grønland skal en følge havstrømmene rundt sydspissen til bosetningen i Austerbygdi (Qaqortoq, Narsaq og Nanortalik kommuner i dag). Den andre større norrøne bosetningen på Grønland var Vesterbygd som lå i området rundt Nuuk. I 985 seilte Eirik Raude med 25 havgående skip ut fra Island med kurs for Grønland. Ombord var flere hundre menn, kvinner og barn, i tillegg hester, kyr, sauer, geiter og svin. Bare 14 skip kom fram.
Ismeldingene fra Grønland er langt fra gode. Mye is kommer ned østkysten, runder Kap Farvel og flyter så nordover på Vestkysten. Korteste vei fra Island til Grønland er til Tasiilaq på østkysten med rundt 360 nautiske mil. Dit var det ingen mulighet for å komme inn på grunn av drivisen. Meldingene tilsa at vi må nord for øya Nunarsuit på vestkysten for å kunne komme inn til kysten. Dit var det langt, nesten 1000 nautiske mil. Avstanden fra Reykjavik til Kap Farvel er 650 nautiske mil og over til Newfoundland det dobbelte, 1300 nautiske mil. Romar har diesel nok til ca. 65 timers motordrift eller cirka 300 nautiske mil. Seiling over fra Reykjavik til Kap Farvel med vår fart på rundt 5 knop ville altså i beste fall ta 6 døgn. Da er det ikke tatt med i beregningen at uværsfabrikken i Nord-Atlanteren ligger sør for Kap Farvell. Uvær måtte vi altså forvente!
Det ble derfor besluttet å forberede seiling direkte fra Reykjavik til Newfoundland, og seiling betyr nå seiling med vind og segl. Motor skulle kun benyttes i nødsfall og til ladding av batterier i 1 time per døgn. Ferskmat ble tatt ombord for 3-4 dager i kjøleboks, ellers ble det proviantert matvarer som tåler lagring i romtemperatur; frokostblandinger og yoghurt, hermetikk, knekkebrød, ost, syltetøy og posesupper. Reykjavik ble lagt bak oss 12 juni på ettermiddagen i god bris og med flotte seilforhold. Det varte til sola gikk ned, med den forsvant vinden og det ble blikk stille. Og stille var det de neste to dagene, nesten ingen framdrift. Først utpå kvelden den 14. ble det endelig fylte seil og framdrift. På ettermiddagen 17. juni snudde vinden og vi fikk vinden rett imot. De neste dagene svingte det mellom vindstille og stiv kuling – nesten rett imot. Framdriften var lik null.
Jeg var under dekk da jeg plutselig hører at vi seiler i issørpe. Løper opp på dekk og ser drivisfronten 100 m foran. Følelsen av å stå på kanten av en gigantisk kjøttkvern veltet inn. Meterhøy is som beveger seg litt i utakt med bølgene var et fryktinngytende syn. Jeg startet motoren og kjørte ut av «kverna». Det ble en uforglemmelig advarsel. Dagens seilbåter bygget i glassfiber og med finnekjøl vil bli knust til små plastbiter i løpet av minutter.
Det er natt og jeg våkner av lyden av sultne trostunger. Så hører jeg lyden av skjærer. Nå stusser jeg virkelig – fugl i riggen eller hadde jeg fått autofobi? Ut på dekk for å sjekke. Der hører jeg ingenting, men jeg ser. Like utenfor rekka leker en flokk grindhval. Sikkert mellom 10 og 20 dyr og de går helt inn til skutesiden. Jeg er helt sikker på at hvalene aktivt oppsøkte båten og at det utspilte seg er form for lek. Jeg nøt synet av disse fantastiske dyrene og deres presisjonssvømming langs skutesiden. De roterte, kom opp langs skutesiden bøyde av og kom opp igjen bakfra. Slik fortsatte leken i nesten en halv time før de plutselig forsvant.
Motløsheten kom snikende. Ferskmaten var oppspist, hermetikken smakte dårlig, værmeldingene var elendige og ingen framdrift. Opp i motløsheten fikk vi endelig positive meldinger fra mine sønner Tobias og Jonas. Isen på vestkysten har trukket seg sørover og Nanortalik er isfri. Vi startet motoren og satte kursen rett inn.
Nesten midnatt 21 juni kjører vi i sikksakk mellom isfjell inn i havna i Nanortalik («Dit isbjørnen drar») i lyset av storstilt fyrverkeri. Lett beduggete ungdommer på veiene kunne fortelle at de feiret Grønlands Nasjonaldag.
Kaianlegget til Royal Arctic Line var ikke akkurat bygd for seilbåter verken når det gjaldt fendere eller tilkomst opp på kaia. For meg som kunne klatre i leider var ikke det noe stort problem, men lufting av Mira måtte skje på høyvann. Alternativet ellers var å heise henne opp eller ned i tau etter redningsvesten. Motvillig aksepterte hun, men kun når hun virkelig ønsket fast grunn under beina. Heldigvis hadde kaianlegget god strømforsyning så vi fikk tørket opp båt, skipper og hund etter nesten 10 døgn i havet. Sjelden har danske wienerbrød og fersk mat smakt bedre. Simpel dansk hermetisk lapskaus på boks skjerper definitivt appetitten på ferske bakevarer. Sant nok, den simple danske hermetikken var produsert av norske Orkla.
Etter tre dager kastet vi loss igjen og satte kursen Newfoundland. Ute i åpent farvann bestilte jeg værmelding gjennom InReach SE (PLB – Personal Locator Beacon) vi hadde med. Varslet om motvind på opp til full til sterk storm gjorde at kursen øyeblikkelig ble lagtmot Qaqortoq (Julianne håb), et lite handelssted med ca. 3000 innbyggere. Også her var kaianlegget bygd for containerskip, men vi fikk godt beskyttet plass på kortenden av kaia. Besetningen på Hurtigruteskipet Spitsbergen som dagen etter kom inn til Qaqortoq fra Newfoundland bekreftet at det hadde vært en svært røff overfart.
Vi benyttet anledningen til å seile in Hvalsøyfjorden. Det var her, fetteren til Eirik Raudes, Torkel Farserk slo seg ned rundt 1000 årsskiftet. Her, i «Austbygda», finner vi også ruinene etter Hvalsey kirke. Dette er de best bevarte ruinene fra den norrøne tiden. Hvalsey kirke ble bygd rundet 1300. Den siste nedskrevne beretning fra den norrøne tiden på Grønland har også sine røtter i kirken. Den beskriver et bryllup 16 september 1408 og forteller at det var mange tilstede i kirken. Det indikerer at det fortsatt var et levende samfunn i Austbygda. Der var ikke dybde nok ved kaia i Qaqortukukooq til at vi kunne gå i land, men ruinene var godt synlige fra sjøen. Vi dorget utover fjorden og sikret en solid sjørøyemiddag.
Fra Qaqortoq seilte vi videre innaskjærs nordover kysten til Qeqertarsuatsiaat. På dansk heter stedet Fiskenæsset, og er ganske beskrivende for stedet. En husklynge og i underkant av 300 sjeler på et nes med ei lun og godt beskyttet bukt som småbåthavn. Her var det butikk, dieselutsalg i havna og et foredlingsanlegg for fisk. Småbåthavna var full av lokale båter så vi måtte ta til takke med den mer værutsatte kaia til Royal Greenland. Norsk seilbåt i havna var tydelig dagens sentrale hending, og mange av bygdas innbyggere måtte nedom for å se på den merkelige bikkja ombord.
Fra Qeqertarsuatsiaat ble kursen satt mot Grønlands hovedstad Nuuk. Blikkstille med lett regn. Vi gikk for motor opp langs kysten. Kysten er ikke ulik norskekysten med to store forskjeller. Det er nesten ett døgns seiling mellom hver bosetting og mangel på grønn farge. Her er det langt mellom grastustene.
»
Nuuk er en travel havn, men med trange forhold for besøkende seilbåter. Kutterkaien, i indre havn, er primært en kai for mindre kommersielle fartøy, men brukes også som gjestehavn for seilbåter. Her levde vi en nomadetilstand. Vi fikk først tilvist plass på utsiden av en mudderpram, men måtte mer eller mindre bytte plass alt etter trafikken. Alltid lå båtene tre til fire i bredden. At mange av de kommersielle båtene drev chartervirksomhet og hadde fast plass innerst mot kaien gjorde at vi alltid måtte være forberedt til å forhale.
Jeg ble liggende noen dager i påvente av at Marius skulle komme ombord igjen. Flere av de andre seilbåtene hadde tenkt seg gjennom Nordvestpassasjen mens andre ventet på vitale reservedeler. Noen med spesielle interesser besøkte også havna. En danske hadde seilt non-stop fra Hirtshals og opp til Nuuk. Han brukte et par dager på å fylle proviant og diesel før han la ut på hjemturen til Hirtshals. Også nå non-stop. En franskmann hadde ligget innefrosset oppe ved Qeqertarsuaq (Godhavn) over vinteren, og var nå på vei over til Newfoundland. Aluminiumsskroget på Gracia-båten hadde fått noen bulker, men ellers så alt ut til å være i god stand og skipperen ved godt mot. Jeg fikk hans sim-kort før han kastet loss.
Nuuk er som en hvilken som helst europeisk småby, kanskje med forskjell fra vegetasjon og fisk og selkjøttsalg på sentrale gatehjørner. Begge varene for relativt billige priser. Utvalget av varer i varehusene var imidlertid de samme merkene som hjemme i Bergen. Hans Egede, Grønlands apostel, hadde selvsagt sin store statue utenfor Vår Frelsers kirke i kolonihavnen, i gamlebyen. I kolonihavnen fant jeg også en bestefar og hans barnebarn i full hang med å lage klassiske grønlandske kajakker – skinn på ramme. Rett nok benyttes ikke selskinn lengre, nå benyttes syntetisk fiberduk og syntetisk impregnering. Likevel flott håndverk og flotte farkoster. Tilbake til Hans Egede, på Grønland regnes han som dansk. Vi skal være takknemlige for at danskene har «stjålet» denne Nordnorske kranglefanten og tatt han til sitt hjerte.
Tidligere het Nuuk Godthåb på dansk. Byen hadde tidligere et rykte om å gi «godt håp» om både damer, vin og fest. Det så jeg lite til under mitt besøk, men etablering av Sømannshjem i Nuuk, Aasiaat og Sisimiut viser at den danske kirke mente at misjonering blant sjømennene nok var nødvendig. Uansett, Sømannshjemmene serverer solide og gode måltider for en timelig penge, de gir rimelig internettilgang og muligheter for dusj. Tilbud jeg benyttet med av.
Med Marius ombord gitt seilasen videre nordover via Mantiitsoq (Sukkertoppen), Sisimiut (Holsteinsborg) og til Aasiaat (Egedesminde) i Diskobukten. Utenfor Maniitsoq så vi en stor flokk med knølhval som beitet. Nærkontakt fikk vi også. To kom rett mot oss, dukket og snudde buken opp mot båten og kom opp på andre siden av Romar. Det var et imponerende syn å se disse store dyrene innta «frokost».
Fra Aasiaat seilte vi inn Diskobugten til Illulisat (Jakobshavn). Illulisat betyr isfjell på grønlandsk, og isfjell var der. Illulisatfjorden er en isfjord der innlandsisen renner ut med en fart på 20 m i døgnet. Fjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Det er anslått at rundt 10 % av isfjellene på Grønland kommer fra Illilisatfjorden. Isfronten var et majestetisk syn.
Fra Illulisat fjorden seilte vi videre til Qasigiannguit. Her ble vi liggende på siden av misjonsskipet Juvel II. Juvel II er hjemmehørende i Klaksvik på Færøyene og drev misjonsvirksomhet på vestkysten av Grønland sommeren 2017. Vi lå trygt på utsiden av juvel og 17 juli ble kursen satt hjemover.
